Å leve med Parkinson

Publisert: 02/09/2021 Oppdatert: 09/09/2021

Å leve med Parkinson

Av Jan Otto Veiseth

«Ingen kjenner dagen før solen går ned». Slik begynner første avsnitt i boken «På sykkel i Asia». Forfatter Kristian Bø. I dette sitatet kan en gjerne bytte ut dagen med livet. Livet framover er ukjent for alle. Boka til Kristian viser tydelig det.

Lite visste Kristian i barndommen i Randaberg for 88 år siden at han skulle leve med Parkinson i flere år før «solen går ned».

Det visste han for eksempel heller ikke da han i 1986 sa ja til å påta seg en jobb med utbygging av telenettet i Thailand. Kristian var skeptisk til å dra etter å ha hørt så mange ufordelaktige historier om landet. Og da han satte sine bein på Thailandsk jord, visste han heller ikke hvilket rikt liv ha skulle få både yrkesmessig og menneskelig – i smilets land.

Dramatisk beskjed

Det er om lag ti år siden at Kristian, ingeniøren med doktorgrad, skulle få beskjeden om den tiltakende sykdommen Parkinson. Sykdommen som aldri stopper. - Det var et hardt slag å få den diagnosen. Men jeg gikk ikke i dørken. Jeg begynte å planlegge hva jeg kan gjøre ut av situasjonen framover, sier Kristian Bø ettertenksomt.

Og den nå 88 år gamle teleingeniøren er vant til å tenke offensivt – også i forhold til sin funksjonsevne. Som gutt og ungdom led han av astma og bronkitt, og måtte se sine jevnaldrende løpe av gårde mens han selv måtte legge seg ned og hive etter pusten.  Førstegangstjeneste ble det ikke.

Svært aktiv

Kristian «vokste av seg» lidelsen. Da var han ikke sein om å skru opp aktivitetsnivået mange hakk: Ski, løping og sykling. Under en jobbtur til Frankrike benyttet han anledningen til å løpe Paris Maraton. Ti ganger har han deltatt i Den store styrkeprøven fra Trondheim til Oslo. Under oppholdet i Thailand benyttet han feriene til å sykle rundt i nabolandene: Myanmar, Laos, Vietnam, Cambodia og Malaysia i tillegg til i sitt nye hjemland. Det har han skrevet en fyldig reiseskildring om – utgitt som bok.

På slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-tallet var det ikke bare terrenget på de avsidesliggende områdene som ga utfordringer. Men i mange av landene i Sør-Øst-Asia var det strenge restriksjoner for å komme inn og ferdes rundt i landene. En sterk egenskap hos Kristian er nøye planlegging og forberedelser. Derfor gikk det bra å komme rundt – selv om det var en del områder som var beskrevet som utrygge - så som Det Gylne Triangel - kjent for opiumsdyrking med tilhørende narkotikaomsetning. Det gikk bra!

Sykle Thailand - Oslo

I 2004 – etter at han hadde gått av med pensjon, la han planer for å sykle fra Thailand til Oslo gjennom Kina og Pakistan via Silkeveien til Europa – en strekning på 18.000 km. Han planla en innkomst på Valle Hovin, Oslo, med en masse venner til stede. Kristian kom til Nord-Kina. Uventet satte det inn et skikkelig vintervær. Kristian satte helsa først. Han kom fra varme Thailand, og hadde ikke en kropp som taklet streng vinter. Han avbrøt turen.

På turen hadde Kristian blitt utstyrt med sattelittelefon av en teleleverandør. Da han ringte firmaet for å gi beskjed om at han måtte bryte, fikk han den gledelige beskjeden om at han hadde fått sitt første oldebarn. – Jeg pleide å spøke med at det var på tide å slutte med slike utfordringer når en hadde blitt oldefar, sier Kristian med et glimt i øyet.

Familie

I 2003 giftet Kristian seg med Khwanjai Chindathanakom. Khwanjai hadde Kristian blitt kjent med på golfbanen seks år tidligere hvor hun var caddien hans. Paret bodde i Thailand fram til 2017. I og med at Parkinsonsykdommen var i utvikling slik at han fikk stadig større behov for adekvat helsehjelp, fant paret ut at det var en fordel å flytte til Norge. Khwanjai er i ferd med å gjennomføre voksenopplæring med tanke på å oppnå varig opphold.

Fra et tidlig ekteskap har Kristian to døtre og en sønn med sine familier i Norge. - Den ene dattera er sykepleier, og er en ekstra god støtte for meg i de utfordringer jeg har med helsa. De utgjør kjernen i nettverket hans sammen med kona Khwanjai.

 

Godt helsevesen

-Det norske helsevesenet er svært kompetent og omsorgsfullt, slår Kristian Bø fast med ettertrykk. -Jeg merket for om lag ti år siden at jeg begynte å skjelve litt på venstre hånd. På den tiden hadde jeg en venn som allerede hadde fått Parkinson, så jeg skjønte fort hva skjelvingen kunne bety. Det fikk jeg bekreftet ved legebesøk, framholder Kristian.

-I tillegg til å få riktige medisiner som forsinker utviklingen av sykdommen, så lærte jeg at det ville ha samme virkningen ved å være aktiv. Det passet meg godt – og jeg fortsatte med å løpe og sykle en del år. Men øvelsene ble etter hvert vanskeligere å gjennomføre på grunn av svekkelse i muskulatur og balanse. Det lå bak at vi flyttet permanent til mitt hjemland, og reiste i vinterhalvåret til Thailand. Siste gang var i fjor vinter. Da kom vi tilbake til Norge den 12. mars – en dato som har brent seg inn i alles minne: da landet ble nedstengt.

-Nevrologene på Akershus Universitetssykehus (Ahus) tar tatt godt vare på meg. Jeg har til hensikt å bo hjemme så lenge jeg kan, og legene på Ahus satte meg i forbindelse med Hjemmetjenesten i Alna Bydel. Der fikk jeg råd og hjelp til å anskaffe hjelpemidler til å klare mine daglige gjøremål fra å stå opp fra senga og klosettet; dratt på meg sokkene og en godt tilpasset stol. Jeg fått en rullator til rådighet slik at jeg kan gå turer rundt i nabolaget. En gang i uka blir jeg hentet og kjørt til fysioterapi og trening. Enn så lenge klarer jeg å gå opp og ned fra leiligheten i andre etasje.

-I starten etter at jeg flyttet tilbake til Oslo, løp jeg rundt i området. Så måtte jeg redusere til å gå, så gå med en stokk, så med to stokker og nå med rullator. Nå er det slik at jeg dekker frokostbordet hver morgen, mens Khwanjai tar seg av øvrig matlaging og husarbeid. Selvfølgelig er jeg spent på hva framtiden vil bringe. Jeg tar en dag av gangen, og er innstilt på å takle hverdagen med en offensiv innstilling, sier Kristian Bø ettertenksomt.